Foreløpig har vi lagt ut følgende personers erfaringer:

*Svein Amund Skara
*Tommy Pettersen
*Ove Gripsrud

Ove Gripsrud

Lokalgruppe i Oslo

Nå er jeg med i en gruppe som samles annen hver uke i Oslo-området for å praktisere og repetere det vi har lært på kursene. Vi leser høyt for hverandre, holder korte foredrag osv. mens vi hele tiden gir hverandre tilbakemeldinger på hvordan vi snakker og praktiserer teknikken. Selv om det av og til kan være ubehagelig å få høre av andre at man ikke er flink nok, ønsker alle å få tilbakemeldinger (det gis mer ros enn ris). Vi er fem til ti stykker hver gang. Vi bytter på å huse møtene. Ved å gå på jevnlige møter hvor teknikken praktiseres blir det lettere å holde motivasjonen oppe hele tiden.

Tommy E. Pettersen

Mitt første møte med McGuire-programmet

Mars 2000. Ankommer London Heathrow. Oppfører meg som om jeg har gjort dette tusenvis av ganger før. Verdensvant. Men jeg har sommerfugler i magen, store sommerfugler, og de flyr ikke i formasjon! Jeg må finne frem til busstasjonen for å ta bussen til Southampton hvor kurset arrangeres. Gjorde nøye undersøkelser før jeg reiste om hvordan jeg skulle finne stasjonen. Følger skilt og veibeskrivelse så godt jeg kan. Håper jeg slipper å spørre noen etter veien. Bingo, lykken står meg bi, jeg slipper å spørre noen! Nå gjelder det å finne riktig buss. Jeg går forbi informasjonsskranken og begynner å lese skilter...

Southampton. Tar taxi til hotellet hvor kurset holdes. Har en følelse av at sjåføren vet hva jeg skal. Liker ikke den følelsen. Klarer å si navnet mitt til personen bak innsjekkingsskranken uten å stamme. Slenger bagasjen på rommet og går ned til puben. Er litt usikker på hva jeg ser etter, kanskje er det flere enn meg som skal på kurs? Kjøper meg en "pint" og finner et bord for meg selv. Begynner å høre på samtalene rundt de andre bordene, joda det er flere enn meg som skal på kurs. Tør ikke ta kontakt med noen. Legger meg tidlig.

Frokost torsdag morgen. Første kursdag. Finner en plass ved et bord hvor det sitter andre. Ingen sier noe - heldigvis. Så kommer en kar bort og spør om vi skal på McGuire-kurs. Vi nikker. Dere må snakke med hverandre fortsetter han. "What's your name" sier han henvendt til meg. Verdenen stopper et øyeblikk. T-t-t-t-t-ommy P-p-p-p-p-ettersen svarer jeg spontant. Puh, den klarte jeg bra tenker jeg fornøyd.
Møter i kurslokalet til avtalt tid. Vi er visst ca. 20 nye kursdeltakere. Vi blir ønsket velkommen av en stammer - som snakker flytende! Videointervju av hver nye kursdeltaker er første aktivitet. De starter på første rekke. Heldigvis sitter jeg på tredje rekke. Jeg har tid til å forberede meg. Plutselig er det meg. Igjen stopper verden et øyeblikk. Kjenner at jeg reiser meg, går mot stolen, setter meg og viser en selvsikker holdning. Dette er ikke noe problem. På spørsmål fra intervjuer starter jeg med "My n-n-n-n-ame is T-t-t-t-t-ommy P-p-p-ettersen, I c-c-c-ome from N-n-orway …" Slik fortsetter det noen minutter. Leser høyt fra en bok, stammer meg gjennom setningene uten store blokkeringer og plutselig er jeg ferdig. Min stamming er behørig dokumentert! Når alle nye er intervjuet er det tid for pause. Når vi kommer tilbake til lokalet er stolene arrangert i en ytre og en indre sirkel. Nye studenter blir plassert i den ytre sirkelen. Så er det tid for arbeid. Hardt arbeid. Vi lærer pusteteknikk, hvordan kansellere blokkeringer, frivillig stamming, å ikke holde tilbake, endring av holdninger osv. Alt dette er elementer i det de kaller sjekklisten. Er usikker på om dette egentlig er noe for meg. Vi repeterer i det uendelige. Kursdagen er over kl. 22:00. Får beskjed om at vi starter kl. 07:00 neste morgen. Går direkte til rommet, finner sengen og blir liggende å stirre i taket. Tankene svirrer i hodet. Vet ikke når jeg sovner, men føler meg opplagt og klar til dyst neste morgen.

Fredag. På'an igjen. Repetisjon av pusteøvelser, detaljerte øvelser av hvert punkt på sjekklisten. Blir med en tidligere student som demonstrerer hvordan teknikken brukes i det virkelige liv. Fryktelig skremmende. Jeg skal gjøre det samme neste dag. Fredagen går fort. Vi har begynt å bruke teknikken når vi snakker. 3-5 ord per innpust. Det fungerer! Er det lys i tunnelen eller er det toget som kommer? Vi holder igjen på til kl. 22:00. I tillegg får vi hjemmelekse. 30 sider av McGuire-manualen skal leses.

Lørdagen starter kl. 06:00 med ringerunde til erfarne studenter. Ikke noe avansert, bare eget navn utveksles med riktig og god bruk av teknikk. Fungerte bra.
Etter frokost er det igjen tid for repetering av pusteteknikk og gjennomgang av punktene på sjekklisten. Så er det tid for å praktisere den nye kunnskapen i det virkelige liv. Jeg skal ut i den travleste handlegaten i Southampton og ta kontakt med 100 fremmede personer. Jeg skal spørre etter klokken, hvor er …, vet du veien til…, osv. Enkle ting hvor jeg varierer mellom de forskjellige elementene i McGuire-teknikken, inkludert frivillig stamming. Det er fryktelig vanskelig å stamme frivillig. Har jo prøvd å la være hele livet, og nå gjøre det frivillig?. Med mot og øvelse går det til slutt. Overfor noen av de personene jeg stopper forteller jeg åpent og ærlig at jeg er en stammer, går på et stammebehandlingskurs ovs. Får utelukkende positiv respons og lykkeønskninger tilbake. Hele tiden har jeg med en erfaren person som veileder og rettleder der det trengs. Får en følelse av å mestre situasjonen, kontrollere sin egen tale og stamme frivillig, stamme kontrollert. Ubeskrivelig.

Men dette er bare oppvarmingen til dagens høydepunkt. Å holde tale på torget i Southampton lørdag ettermiddag i den travleste handletiden. Hvem kan finne på å gjøre sånt frivillig? Utenkelig for en som stammer.
Både nye og gamle McGuire-studenter holder tale. Jeg er nesten sist ut av de nye. Føler meg egentlig litt på siden av meg selv. Plutselig står jeg på kassen som brukes som talerstol. Ser ut over forsamlingen. Har lært å motstå tidspress og bare snakke når jeg selv er klar. Ser inn i videokameraet som skal forevige seansen. Så hører jeg meg selv snakke. Flytende, uten frykt for å stamme, og i en offentlig sammenheng. Det er i aller høyste grad offentlig. Tenk deg situasjonen; noen personer samler seg rundt én som står på en kasse. Flere stopper opp og lurer på hva som foregår. Ennå flere gjør det samme og plutselig står 150 personer og lurer på hva som skjer. Og der fremme står du, en stammer som for første gang snakker til en så stor forsamling, og attpåtil flytende. Du må være en stammer for å forstå hvor stort dette egentlig er. Selv en 2-åring kan snakke flytende - bare ikke du - før nå!
Heldigvis ble det hele filmet. Jeg har et håndfast bevis på at det virkelig er sant og ikke bare en fantastisk drøm jeg våkner opp fra. Nei, jeg er i besittelse av beviset og kan ta det frem når jeg måtte ønske.

Tilbake i kurslokalene er det igjen tid for repetisjon av pusteteknikk, sjekkliste, positiv tenkning, endring av lenge inngrodde holdninger osv. Men først er det tid for litt selvskryt. Vi nye får anledning til å fortelle om dagens opplevelse, de 100 kontaktene og talen på torget. Selv det å reise seg i den relativt kjente forsamlingen er en utfordring. Presset og frykten ligger latent. Hjertet slår noen slag raskere enn normalt. Følte det gikk greit, klarte å bruke teknikken. Under en av pausene går det opp for meg. Jeg har endelig funnet en metode jeg kan bruke for å bli kvitt stammingen. Jeg som har gått til logoped både som barn og voksen, prøvd akupunktur, healing og medisinering, endelig har jeg funnet noe som ser ut som om det fungerer. Tanken blir for voldsom, følelsene løper løpsk, tårene presser på og plutselig klarer jeg ikke mer. Gråter som et barn da konsekvensene av hva jeg er i ferd med å oppleve går opp for meg. Det er lenge siden jeg gråt sist. Andre som har opplevd det samme tidligere kommer til og sier at det er ok å gråte. Blir fortalt at det å slippe løs alle innestengte og lagrede følelser også har en positiv innvirkning på talen min. Føler meg bedre etterpå, men er fortsatt på et høyt emosjonelt stadium resten av dagen. Bare tanken på å kunne lese til egne barn uten å stamme presser frem tårer. Forsetter å arbeide frem til kl. 22:30. Rett i seng. Stirrer i taket - lenge. Lar dagens hendelser synke inn før jeg sovner lykkelig.

Søndag morgen kl. 07:00. Tid for ny ringerunde til erfarne studenter og kursinstruktør. Etter frokost er det igjen tid for repetering av teknikk. Begynner å bli sliten, men arbeider konsentrert og disiplinert. Det er siste kursdag og jeg skal reise hjem i dag. Alle holder avskjedstaler. Mye følelser er i sving. Det er sterkt å se voksne sterke menn gråte. Jeg er heldigvis ferdig med det - tror jeg. Avskjedstalen går fint, og jeg setter meg på bussen til London Heathrow for å ta flyet til Oslo. Denne gang som "Tommy som ikke stammer lenger".

På flyet fra London blir jeg sittende ved siden av en litt eldre dame, og jeg benytter selvfølgelig anledningen til å gjøre som vi har blitt fortalt; være åpen og ærlig om stammingen, akseptere sin egen stamming, ikke holde tilbake, ikke unnvike situasjoner osv. Listen er lang. Jeg forteller derfor hva jeg har gjort de siste fire dagene. Damen er helt overveldet. Jeg svever, bokstavelig talt, avgårde i en lykkerus, snakker helt flytende, men glemmer etterhvert teknikken. Jeg snakker spontant og glemmer at under overflaten ligger det gamle stammemønsteret og lurer. Man legger ikke av seg 39 år gamle vaner i løpet av fire dager. Jeg lander i Oslo og kjenner at teknikken er i ferd med å svikte. Jeg blir redd. Unnviker situasjoner. Tar i bruk de gamle triksene igjen. Klarer ikke å si Cola på flyet fra Oslo til Ålesund, men må bruke den lange utgaven; Coca Cola. Lander i Ålesund sent søndag kveld og er fryktelig deprimert. Alt arbeidet bortkastet. Jeg har tapt igjen.

På vei ut fra flyplassen vet jeg hva jeg må gjøre. Offeret blir taxisjåføren som kjører meg til fergen. I 30 minutter snakket jeg igjen om hva jeg hadde gjort de fire siste dagene. Denne gangen med overdreven bruk av teknikk. Jeg var fast bestemt på å få tilbake den gamle følelsen av at dette klarer jeg. Jeg gjorde det for 2 dager siden i Southampton. Vel ombord i fergen fant jeg to nye ofre som fikk referert de siste fire dagers hendelser, igjen med overdreven bruk av teknikk. Jeg var igang igjen. Jeg var på vei til å få tilbake selvsikkerheten og vissheten om at dette fungerer. I taxien fra fergen og hjem kjenner jeg at jeg er tilbake.
Kl.01:00 natt til mandag låser jeg meg inn hjemme og møter min kone i døren. Jeg klarer knapt å si hei før jeg igjen bryter ut i gråt. Blir igjen overrumplet av egne følelser. Vi blir sittende lenge oppe å snakke denne natten...

Noen viktige ord til slutt:
April 2001. Etter at jeg kom hjem fra kurs levde jeg på lykkerusen av å kunne snakke flytende. Men jeg hadde ikke lært av hendelsen på vei hjem fra kurs. Jeg glemte hva jeg hadde blitt fortalt som måtte gjøres for at teknikken skulle bli et sterkt og solid fundament for fremtiden. Dette resulterte i at jeg de påfølgende 10 måneder fikk mange tilbakefall til det gamle stammemønsteret. Vi er nok skrudd sammen slik at vi bare lærer av egne erfaringer, ...og knapt nok det.

Med min egen dyrt kjøpte lærdom i ryggsekken, og ved hjelp av støtteapparatet i McGuire-programmet, har jeg nå jobbet meg tilbake til en flytende tale. Denne lange omveien kunne vært unngått dersom jeg hadde gjort det jeg skulle fra begynnelsen av. Jeg har forsatt et stykke å gå for å kunne gå inn i enhver situasjon uten frykt for å stamme. Men selv i fryktede situasjoner behøver jeg ikke å stamme dersom jeg bruker McGuire-teknikken og gjør som jeg har lært. Jeg er ikke kurert for stammingen og kan forsatt oppleve tilbakefall. Forskjellen fra tidligere er at jeg nå vet hva jeg må gjøre for å komme ut av en blokkering dersom denne oppstår. Er jeg standhaftig lenge nok er håpet at blokkeringer skjer sjeldnere og sjeldnere for til slutt å forsvinne helt. Endelig fri!

McGuire-teknikken er ingen mirakelkur som man tar over fire intensive dager for så å være kvitt sin stamming. Behandlingen krever at både egeninnsats og selvdisiplin i sterk grad er tilstede for å lykkes. Vi som har opplevd å kunne snakke flytende uten bruk av triks men samtidig hatt tilbakefall til det gamle stammemønsteret vet at McGuire-teknikken fungerer for de som er villige til å gjøre det som trengs for å få den til å fungere.

Med hilsen
Tommy E. Pettersen

Svein Amund Skara

MINE ERFARINGER MED MCGUIRE-PROGRAMMET

Jeg har nå vært med i McGuire-programmet i 2 1/2 år. Jeg deltok på mitt første intensivkurs høsten 1998, og var da 38 år gammel. På det tidspunktet hadde jeg nærmest gitt opp å få herredømme over et stort stammeproblem.

Når jeg ser tilbake på den tiden som har gått siden jeg gikk inn i dette programmet blir et nærliggende spørsmål: har utbyttet av mitt arbeide med McGuire-programmet svart til forventningene som jeg hadde før mitt første kurs? Svaret er et absolutt JA! Dette på tross av en del bølgedaler innimellom. Jeg kan nå gå inn i alle talesituasjoner som tidligere har blitt opplevd som håpløse, og samtidig bevare kontrollen. Et godt eksempel på dette er det å snakke til en forsamling, noe jeg nå gjør forholdsvis ofte. Jeg har virkelig funnet "min" teknikk på veien mot en stammefri tale.

Stamming er et uhyre komplisert problem å angripe! Personer som ikke stammer tror ofte at problemet ligger i at den som stammer ikke klarer å uttale ord/lyder på riktig måte. Sannheten er oftest langt mer komplisert. For svært mange som stammer ligger problemet med en stor prosentandel på det psykiske planet. Stammefrykt/-angst er et fenomen som jeg tror forstås helt og fullt ut bare av dem som sliter med et stammeproblem. Jeg bruker å illustrere dette på følgende måte overfor personer som ikke stammer: Tenk deg følelsen du har første gang du skal snakke til en forsamling. De aller fleste vil nok grue seg atskillig for å gjøre noe slikt! De fleste stammere har denne følelsen hver gang de skal si noe!!

McGuire-programmet griper på en direkte måte rett inn i stammeangsten. Allerede på det første kurset skal deltagerne gjøre noe de aller helst kunne tenke seg å gjøre hva som helst for å få slippe: å ta kontakt med 100 ukjente mennesker på gaten samt snakke til en forsamling på torget i en større by!! Før mitt første kurs var jeg ikke akkurat henrykt ved tanken på å skulle gjøre dette! I tillegg skulle vi bruke frivillig stamming . Som om stamming i seg selv ikke var ille nok fra før!

Senere iherdig arbeid med McGuire-teknikken har lært meg følgende: Det er ved hjelp av mye og konsentrert arbeidsinnsats mulig å gjøre svært mye med sitt stammeproblem. Selv nå 2 1/2 år etter mitt første kurs gjennomfører jeg iallfall en runde på gatene i Oslo hver uke hvor jeg setter meg som mål å kontakte 50-100 ukjente mennesker (med spørsmål som f. eks. "Unnskyld, kan du si meg hvor mange klokka er?" og lignende). Kombinert med programmets puste- og taleteknikk samt frivillig stamming har dette blitt svært gode arbeidsredskaper for meg i kampen mot min stamming. Dette har etter egen oppfatning gitt svært gode resultater. Jeg kan nå opprettholde taleflyt i de aller fleste situasjoner. Mitt håp, er at jeg ved fortsatt og standhaftig hardt arbeid skal kunne opprettholde taleflyt hele tiden.

Jeg må imidlertid få understreke at det ikke alltid er like lett å gå inn i dette arbeidet med like stor glød. Av og til dukker den gamle stammefrykten opp igjen. Da er det dobbelt viktig å være disiplinert, ta seg selv i nakken og gå ut på gata og/eller kaste seg over telefonen. Det er å gjøre ting som skaper resultater, ikke bare å tenke at jeg burde ha gjort disse tingene. Dessuten er det ingen andre som kan gjøre dette for meg. Bare jeg selv!!

For de personer som stammer og som leser dette, og lurer på om de burde gi McGuire-programmet en sjanse, er følgende punkter viktige å understreke:

• Dette må være noe som du selv og bare du vil begi deg inn i.
• Du bør ha stor selvdisiplin, og gode evner til konsentrasjon.
• Du bør være villig til å nedlegge en stor porsjon innsats i arbeidet med din tale.
• Du bør ha evne til ikke å gi opp ved første motbakke.
• Du bør innse at skippertak ikke nytter i arbeidet med et program som dette.

For deg som etter å ha lest disse linjer finner ut at du vil gi McGuire-programmet en sjanse og er villig til å nedlegge den arbeidsinnsatsen jeg har nevnt, vil jeg bare si: lykke til med bekjempelsen av ditt stammehandikap!!